Mitt liv på bare bein - Del 1

For å gi andre et innblikk i hvordan det kan være å kaste fra seg sine gode gamle løpesko og begi seg ut på sine egne barbeinte eventyr, har jeg valgt å skrive om hvordan jeg selv har opplevd overgangen fra å være en skeptisk nybegynner, til å beherske det å løpe barbeint og med minimalistiske løpesko. Jeg håper at det å fortelle om mine opplevelser vil være til hjelp for andre av samme interesse og at min historie kan være med på å skape en større trygghet rundt barbeint og minimalistisk løping. Med det samme er det viktig å understreke at dette ikke må sees på som en fasit på hvordan man mestrer barbeint løping. I stedet er dette en fortelling som jeg håper vil være til inspirasjon og gi idéer til andre likesinnede. Jeg hadde selv satt stor pris på å høre om andres erfaringer da jeg selv var nybegynner, men likevel lærte jeg mye av å utforsøke på egen hånd og sitter igjen med mange minnerike opplevelser! 


2010 - Interessen skapes

Et raskt søk på internett kunne fortelle at det faktisk fantes folk som løper barbeint. Men disse løp nok bare barbeint på gress og på stranda. Ikke det nei. Overalt? På gruslagte veier, så vel som kronglete skogstier. Uten noe som helst beskyttelse på føttene. Hvordan kunne dette ha seg? Gjennom jobben min på sportsbutikk, fikk jeg høre at man måtte ha skikkelige løpesko om man skulle løpe. Det virket ikke å være noen vei utenom. Viktigheten av å ha gode stabile løpesko med tilstrekkelig demping, ble fortalt som om det sto skrevet i hellige skrifter. Det fantes også løpesko i flere ulike merker og modeller, ment til å dekke kundenes behov, slik at løperne fikk rett sko til rett fot. Følgelig inrettet jeg meg etter beste evne, for jeg ønsket jo å hjelpe kundene på best mulig måte!

Jeg deltok på egne kurs om løpesko gjennom jobben, leste brosjyrer fra skoprodusentene og teori i lærebøker. Hvilke løpesko passet best for mine egne føtter? De var jo ganske normale og tilhørte en forholdsvis lett kropp. Jeg hadde tidligere vært plaget med kronisk beinhinnebetennelse, men den hadde takket for seg etter ett år i forsvarets marsjstøvler. Min idrett hadde alltid vært fotballen, men jeg likte også å løpe. To eller tre ganger i uka, som regel. Men hvilke løpesko som var optimale for meg, hadde jeg ingen anelse om. Ut fra de forutnevnte opplysningene oppfylte jeg kriteriene til å passe de fleste typer løpesko. Men hvorfor kan de fleste løpesko passe meg bra, når alle løpesko er ulike? Jeg måtte derfor gå løpeskoene etter i sømmene, i jakten på mine optimale løpesko. 

Dette førte til at jeg måtte teste flere forskjellige løpesko. Både normale og stabile mengdetreningssko, lettvektere og sko med maksimal demping. Både sko for løping og jobb. For på jobb var det også nødvendig med gode og myke sko. Lange arbeidsdager på harde gulv, hadde visst tatt knekken på selv de tøffeste. Enda noe jeg trengte å finne ut av. Så det var kanskje ikke så rart at jeg etterhvert hadde opparbeidet meg en beholdning på hele åtte par løpesko. Hver og én godt testet på flere ulike arenaer. Noen føltes bedre enn andre, men en helt klar vinner kunne ennå ikke kåres. Her var det noe som skurret. Jeg følte at teoriene om løpesko ikke hang på greip og at anbefalingene etterhvert ble stående mot hverandre og i alle retninger. Når alt kom til alt kunne visst de aller fleste bruke de samme skoene, så lenge de sto på lager i butikken og ga god fortjeneste (blinkesmiley til sportsbransjen). Jeg hadde undersøkt løpesko på alle mulige måter, uten å bli særlig klokere. Kanskje det hadde noe for seg å løpe barbeint alikevel?


Aha!

En bok av Christopher McDougall ble mitt første steg på veien. For hver side jeg leste, fikk den meg til å reflektere over og stille spørsmålstegn til bruken av tradisjonelle løpesko. Kort fortalt en øyeåpner! Med bakgrunn i min fortvilelse over å ikke finne de perfekte løpeskoene, var dette høyst interessant lesning. Det å løpe barbeint ble presentert som en motsats til løping med tradisjonelle løpesko. Videre ble teoriene rundt barbeint løping bygget opp av fornuftige argumenter og ikke minst forskning! Ting begynte å falle på plass og jeg var overbevist om at jeg var på rett vei, men ikke fullt så sikker på om at JEG ville klare å løpe barbeint . Selv om jeg nå hadde lest en bok om mennesker som løper uten sko eller med minimalistisk fottøy, virket det fortsatt ganske fjernt at jeg selv skulle kaste løpeskoene for godt. Imidlertid var jeg nå full av motivasjon og entusiasme. Det vil være en stor overdrivelse å si at jeg stormet ut av leiligheten for å ta min første barbeinte løpetur (det snødde), men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle begynne å løpe på bare bein. Tilfeldigvis hadde vi samtidig fått inn en ny type løpesko i butikken hvor jeg jobbet. Disse het Nike Free 3.0.

Sentrumsløpet i Oslo. Mitt første løp med minimalistiske løpesko

2011 - I want to break free

Med Nike Free var jeg på vei i riktig retning, ved hjelp av redusert såletykkelse og økt fleksibilitet. Hvordan var min første løpetur i deres selskap? Den var ganske uvant og derav noe spesiell, men samtidig lett og befriende. Leggene mine var dog av en annen oppfatning. De oste av stivhet etter endt løpetur og gjorde ganglaget mitt lite spektakulært i dagene fremover. Er det altså slik det skal bli? Gode løpsopplevelser, men vrange legger? Og dette bare på min første, relativt korte løpetur. Men bedre skulle det heldigvis bli. Jeg lot ikke noe være uprøvd og løp etterhvert alle mine turer med mine Nike Free. I terreng så godt som på asfalt, til alle årets tider. Til slutt ble både jeg og leggene mine godt vant med sin nye tilværelse. I så stor grad at skoene skled frem som en soleklar favoritt. Likevel var jeg ikke helt fornøyd. Ut fra hva jeg hadde hørt, var det stor forskjell på å løpe med Nike Free og det å løpe barebeint. Selv om skoene har flere minimalistiske trekk, har de fortsatt en passe tykk mellomsåle, med tydelig hevet hæl. Dette gjorde de til en midlertidig og halvveis løsning. Jeg måtte igjen saumfare internett og konkluderte omsider med at Vibrams Fivefingers skulle bli neste ervervelse. Skal du virkelig være en av barbeintgutta, vil ikke Nike Free ta deg noen steder. Fivefingers var det som virkelig gjaldt. Å løpe helt barbeint føltes ennå noe fjernt, men nærmet seg stadig. Jeg valgte dog å nærme meg med små pinglete skritt.

Selv om jeg nå hadde bestemt meg for mine neste minimalistiske løpesko, var det ingen enkel sak å finne en butikk som faktisk solgte dem. Selv ikke en stor by som Göteborg kunne skilte med å ha de i butikkhyllene. Det var tydeligvis ikke så mange andre enn meg som satt med samme interesse. Men heldigvis hadde budskapet nådd Oslo og Löplabbet! Det var her jeg fikk kjøpt mitt første par. Fivefingers Bikila het de. Et høyst merkverdig skue, med egne lommer for hver tå. Som fot i hanske (eh?). Oppkalt etter maratonløperen Abebe Bikila, som tok gull på distansen under OL i Roma 1960. Helt barbeint. Hadde han løpt et helt maraton barbeint og atpåtil blitt førstemann til å krysse målsnøret, måtte det da være mulig for meg å regelrett følge hans fotspor. Imidlertid var jeg fortsatt usikker på om jeg ville klare å løpe med disse tynne skoene, men gledet meg samtidig til å komme i gang. Jeg satt med følelsen man får når man besøker et nytt og ukjent land: Skummelt, men spennende. 


2012 - Ingen vei tilbake

Min første test-tur med mine Fivefingers husker jeg som en høyst merkelig og forunderlig affære. Til å starte med: bare det å ha de på seg føltes rart og litt ekkelt. Nesten i så stor grad at det ble ubehagelig å løpe. Men sånn er det vel med alle nye ting. Jeg husker videre at bare det å vise seg offentlig i dette oppsynsvekkende fottøyet, var ganske skummelt i seg selv. Til da hadde jeg aldri sett andre som løp med Fivefingers, så jeg la avgårde med forsiktige og spente steg. Ville jeg få forundrende blikk fra forbipasserende? Og kommentarer? Ikke nok med det: ville jeg mestre det å løpe med slike sko eller gå slukøret hjem med føtter fulle av kutt og blemmer? Til tross for alle spørsmålene jeg hadde, veide fordelene klart tyngre enn ulempene. Jeg måtte bare hoppe i det og la det stå til. 

Allerede etter de første stegene, merket jeg at dette var noe HELT annet! Jeg hadde dog store problemer med fotisettet. Med hvilken kraft foten skulle møte underlaget. I starten var dette helt ute av min kontroll. Spesielt på asfalt. Der føltes det som føttene var i full fart på vei ned gjennom underlaget. Det var ikke særlig behagelig. Derfor måtte jeg prøve å tilpasse meg. Jeg forsøkte noen lettere steg og så hva som fungerte. I tillegg fikk leggmusklene virkelig kjenne på sin nye tilværelse. På samme måte som første tur med Nike Free, ble de stive som stokker! Ikke på en vond måte, men på en måte der jeg virkelig kunne kjenne at de hadde gjennomført en skikkelig arbeidsøkt. Alt i alt skjønte jeg ganske fort at jeg ikke ville klare denne overgangen over natta. Det ville kanskje gå en måned. Eller to. Muligens et halvt  eller helt år. Det kunne være det samme. Jeg var uansett fast bestemt på at dette var noe jeg ville lære meg å mestre!

Min første barbeinte løpetur

Jeg leste meg opp på hvordan jeg skulle tilegne meg en barbeint løpsteknikk. Jeg lærte at man aller helst burde beherske det å løpe barbeint før man begynner å løpe i minimalistiske løpesko lik Fivefingers. Dette fordi kroppen selv klarer å tilpasse seg ulike underlag ved løping, gjennom propriosepsjon og sensoriske tilbakemeldinger. Dette ble mye enklere å forstå da jeg selv la ut på min egen barbeinte løpetur. Det kjentes som om føttene løftet seg i ren refleks, for hvert steg jeg tok. Jeg dundret ikke lengre gjennom asfalten. Føttene mine hjalp til med den saken. De la merke til at jeg løp på et hardt underlag og tilpasset teknikken og fotisettet mitt deretter (smarte føtter!). Jeg skjønte nå mer av mine første opplevelser fra løping med Fivefingers og hvordan jeg kunne bruke barbeintløping som en slags teknikktrening, mens jeg ble vant til å løpe med minimalistiske løpesko.

Overgangen fra tynne Fivefingers til det å løpe helt uten sko var altså stor! Også temperaturforskjellene i underlaget ble mye sterkere (logisk nok), samtidig som jeg nå kunne føle enhver stein som kom i min vei. Både på godt og vondt. I starten var det ganske ekkelt og ofte smertefullt, men dette bedret seg raskt i takt med en bedre utviklet løpsteknikk. Ettersom jeg ble tryggere på de korte barbeinte løpeturene, var det tid for å tøffe seg opp og legge på sprang ut på en skikkelig barbeint løpetur. Det ble bokstavelig talt en tur over stokk og stein, inklusiv en fin sløyfe i lysløypa. Det hele gikk forholdsvis fint for seg og jeg følte meg topp, helt til jeg kom innomhus igjen og sjekket fotsålene mine... Seks blå tær tittet beskjedent tilbake, mens ord som "koldbrann" og "amputasjon" kjapt dukket opp i hodet. Heldigvis var det selvfølgelig bare noen blodige blemmer. Ingen fare! Imidlertid var dette et sikkert tegn på at jeg hadde gjort noe galt. Jeg fant etter hvert ut at jeg ikke hadde vært flink nok til å løfte tærne før og under fotisettet. Man lærer heldigvis av sine feil. Puh!


En liten digresjon om smerte

En av de første og mest selvsagte spørsmålene jeg får når jeg forteller om min hobby, er om det gjør vondt å tråkke på steiner eller lignende. Et spørsmål jeg opplever det er vanskelig å svare tilfredsstillende på. Barbeint løping er en av de tingene man bare må prøve selv, før man virkelig klarer å forstå hva det går ut på. Du kan lese alle verdens bøker uten at du kommer så mye nærmere hvordan det føles å gjennomføre løpingen selv. Naturlig nok kan det gjøre vondt å tråkke på en liten stein, men den smerte som oppstår er bare midlertidig og er over i løpet av få sekunder. Jeg har til og med aktivt oppsøkt utfordrende underlag med mange ujevnheter og små steiner eller lignende, fordi dette er noe jeg ønsker å beherske. I starten var det litt ekkelt og var ganske ubehagelig å løpe barbeint, men nå i dag kjennes det rett og slett deilig ut. Som med alt annet trengs det trening for å mestre det å løpe barbeint. For å få større kontroll over kroppen, forbedre løpsteknikken og for å løpe smertefritt. Redselen for å kunne tråkke på små gjenstander bør overhodet ikke være god nok grunn til at det hindrer deg i å legge ut på din første barbeinte løpetur.


I etterkant av 3000m barbeint på bane - Som en drøm!

 

 


 

Siste del av "Mitt liv på bare bein", vil bli publisert fredag i neste uke. Følg med videre!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Bare Andreas

Bare Andreas

26, Målselv

Jeg er bare en helt uvanlig ung mann. Utdannet innen idrett, går (løper ofte) mine egne veier og bruker ikke alltid sko.

Bare besøk så langt.

Kategorier

Arkiv

hits