Stockholm marathon - En fullstendig løpsrapport

Sist helg reiste jeg avgårde sammen med min mor, til Sverige og Stockholm, for å gjøre min debut på marathondistansen. En etterlengtet debut for å si det mildt. Helt siden jeg ble interessert i løping,har jeg lest og hørt mye om disse marathonløpene. Om hvor mye som kreves, hvor tungt det kan bli og mye selvgodt skryt. Den eneste måten å virkelig finne ut hva dette dreier seg om er å gjøre mitt eget løp, slik at jeg også har noe å stille opp med og erfaringer å dele. Erfaringer om hvordan det er å løpe et marathon med minimalistiske løpesko. 

Førsteinntrykket 

16 744 løpere startet årets utgave av Stockholm marathon. Over dobbelt så mange deltagere og over fire ganger så mange kilometer som årets sentrumsløp, hjemme i Norge. Mitt desidert største løp så langt i min relativt unge løpekarriere. På startstreken stilte løpere av begge kjønn, i alle former og fra et drøss av forskjellige nasjonaliteter. Raske, trege, unge og gamle. Mamma oppsummerte dette best: "Jøss, så mange vanlige folk som skal løpe. Da kan jo til og med jeg bli med!" Det virket som hun ble mer og mer nysgjerrig i løpet av helga, og kanskje har hun blitt inspirert til å gjenopplive sin gamle idrettskariere?

Startgruppe F

Om dette skyltes sen påmelding eller mangel på tidligere meritter, vet jeg ikke. Skuffelsen var i alle fall tilstede da jeg ble plassert helt bakerst i feltet av de mange tusen løperne. Ja, jeg har aldri løpt et marathon før, men hallo, jeg føler ikke det er riktig at jeg må starte sist! På grunn av manglende kunnskap om etiske retningslinjer for det å snike seg inn i en annen startgruppe, var jeg litt i villrede om hva jeg skulle foreta meg. Problematikken ligger i det å måtte løpe forbi så ufattelig mange dersom man havner i en gruppe som løper mye treigere enn seg selv, noe jeg har latt meg frustrere over i tidligere løp. Løsningen ble at jeg (høflig nok) spurte om å få starte i gruppe E, altså nest sist. Og det gikk da helt fint, selv om det kanskje ikke betydde all verden...

Kaos ved drikkestasjonene

Dette er sikkert en velkjent situasjon, men selv om man konkurrerer med hverandre må det være mulig å vise litt hensyn når man løper gjennom en drikkestasjon. Bortsett fra en dame som løp i motsatt retning etter å ha mistet en sko, gikk løpet fint for seg frem til første drikkestasjon. Kaos oppstod! Løpere svermet ut og inn som hissige bier, og slengte halvfulle drikkekopper som om det sto på liv. Selv om jeg ikke benyttet meg av alle stasjonene, ble det til en egen konkurranse bare det å komme seg helskinnet gjennom disse områdene, uten å bli tråkket på eller løpt over ende!

Treige løpere 

Sett bort fra den overnevnte frustrasjonen var Stockholm marathon et meget fint og stemningsfullt løp. Publikum flokket seg rundt løypene i stort antall og heiet frem alle som en. Det føltes oppløftene å løpe i slike omgivelser, selv om jeg ikke var blant de raskeste løperne. En av arrangementes speakere sa det på en fin måte: "Vi liker bedre å se på dere som kommer litt lengre bak enn de aller fremste løperne. De raskeste løper jo forbi så fort at vi nesten ikke rekker å se de. Med dere har vi bedre tid til å se på og heie dere frem". Et meget godt poeng, vil jeg legge til. Treige løpere gjør slike løp mer publikumsvennlig!

Tingenes tilstand

Når det gjelder selve løpingen, gikk det meste fint for seg helt frem til halvmarathonmarkeringen. Kroppen føltes stort sett frisk og pigg, med unntak av et par småting. En liten blemme under foten hadde sneket seg med fra en tidligere treningstur og intorduserte seg selv allerede etter få kilometer. I tillegg fikk jeg etterhvert lettere problemer med magen. Jeg husker vagt tanker om å ta med meg egen frokost for å spise på løpsdagen, men det ble nok raskt skyvd til side som en bagatell. Dermed måtte jeg ta konsekvensene av den svenske hotellfrokosten og la det stå til. Det skapte dog ingen store problemer, men nok til å gjøre meg noe ufokusert og smått irritert. Det sies jo at det er de små tingene som teller... 

Smellen

Etter halvmarathonmarkeringen løp jeg inn i en nedgangsfase. Jeg hadde muligens gjort den klasiske feilen med å åpne for hardt, men jeg følte uansett jeg burde være i stand til å holde tempoet jeg startet med. Måtte det briste eller bære (det bristet). Sakte men sikkert gikk tempoet nedover, mens kilometerne bare ble lengre og lengre. Da jeg omsider hadde karret meg frem 30 kilometer, var det ikke lengre jeg som løp forbi andre løpere. Neida, rollene ble nå reversert og verre skulle det bli! På dette tidspunktet ble målet mitt raskt omgjort fra det å løpe under en spesifikk tid, til det å bare komme seg frem til mål. Legger og lår var stive som aldri før og skrek tappert om nåde. Det føltes som det å delta i en 10 kilometers konkurranse like etter du har gjennomført din livs tyngste treningsøkt. "Hvorfor har jeg meldt meg på dette her", ble en gjengående tanke.

Nede i kjelleren

Bunnen ble nådd da jeg ble forbiløpt av en dame i superheltkostyme. Jeg har ikke følt meg så flau i en løpssammenheng, siden jeg ble løpt forbi av en middelaldrende mann med hestehale under sentrumsgateløpet i Kongsvinger i 2010! Ute av stand til å øke farten, smålabbet jeg bortover asfalten med et håp om å en gang komme meg i mål. Jeg stoppet nå ved samtlige drikke og matstasjoner (bortsett fra den som serverte sylteagurk!), og tømte i meg det som var: vann, sportsdrikk, druesukker, banan og cola. I håp om at noe av dette skulle gi meg superkrefter, lik tegneseriefiguren Asterix. Selv om jeg hadde planlagt å klare meg med bare vann, fløy den planen raskt ut av vinduet sammen med mange av kreftene mine. Jeg var så langt nede at jeg til og med måtte gå i korte perioder for å finne tilbake motivasjonen.

Det ordner seg til slutt!

Tross dette, kom jeg meg i mål til slutt! Å herregud hvor deilig det var! Jeg klarte til og med å presse frem et lite glis ved målgang, før jeg snublet meg videre bortover til Östermalms Idrottsplats, noen steinkast unna. En større utfordring enn man skulle tro. Jeg satt meg sikkert ned 4-5 ganger før jeg nådde idrettsplassen, noe som også innebar å gå ned en trapp (sidelengs gange var trikset). Regnet hadde høljet ned den siste timen, men det var ikke før etter jeg kom i mål at kroppen begynte å bli kald. Dette i en kombinasjon med blytunge bein, særdeles lite energi og fortsatt mange meter å gå til der jeg avtalte å møte mamma. Urutinert som bare en debutant kan være, hadde jeg ikke lagt til side ekstra klær til etter målgang. Dermed endte det med at jeg la meg ned i en skråning og krøp noe skjelvende sammen, ute av stand til å bevege meg særlig lengre. Heldigvis ble jeg tatt hånd om av omtenksomme svenske medløpere, som lånte meg varme klær, fikk i meg mat og drikke og hjalp meg videre inn til "syketeltet". Etter en liten stund og litt kaffe, fikk jeg raskt varmen tilbake og nok energi i kroppen til å komme meg tilbake til hotellet. Drama, drama, drama!


Mine fivefingers og andre løpesko

Selv om overivrige journalister proklamerte at jeg skulle løpe dette marathonet helt barbeint (Side2 + Folkebladet), endte jeg opp med å løpe i mine falleferdige fivefingers på bakgrunn av svært få barbeinte løpeturer opp mot løpet. Dette var fivefingers som sang på helt siste verset. Jeg hadde til og med sydd på en skinnbit for å dekke ett av mange store hull i tålommene. Til tross for dette holdt de helt inn og ga meg overhodet ingen problemer underveis. Det høres kanskje drøyt ut å løpe et helt marathon i millimeter tynne løpesko, men det er faktisk ikke så drøyt dersom du er godt vant og har tilbakelagt gode kilometer i slike eller tilsvarende minimalistiske løpesko fra før av. Eller helt barbeint om du måtte ønske. Selv om jeg kanskje ikke burde, ble jeg ble noe overrasket over at jeg ikke så noen andre som løp i minimalistiske løpesko eller barbeint. Jeg fikk skryt av svenskene, som syntes det var "tufft" av meg å løpe i fivefingers. Og det er jo alltid moro med skryt! Selv om ikke løpstiden ble all verden å skrive hjem om, er jeg i alle fall godt fornøyd med å ha fullført et helt marathon i minimalistiske løpesko!

Helt til sist...

... vil jeg takke mamma for rollen som reisefølge, fotograf og sponsor! Selv om hun ikke deltok i løpet, kunne hun fortelle at hun nærmest ble like sliten av å løpe rundt og ta bilder av meg!



Stikkord:

4 kommentarer

Ståle

08.06.2013 kl.17:49

Godt jobba ! Dette var fint lestestoff her jeg ligger rett ut i sola å nyter en kald cola :) Håper du løper din neste maraton om ikke lenge. Det blir bare mere å mere moro, erfaring er viktig på slike distanser. Å det har du god tid til å tilegne deg :) Lykke til videre i løpingen !!

Espen

08.06.2013 kl.21:48

Damen i superhelt kostymet du ble passert av var kanskje Miranda Kvist?

Hun startet i gruppe D så du må ha løpt forbi henne før hun løp forbi deg igjen.

Jeg startet selv helt fremst i gruppe E da jeg løp i et annet navn. Kunne da ikke seede meg opp. Løp jo uten kø første 3km men da løp man jo rett inn i køen fra D,C gruppene. Så ble 35km med kø=)

Mirandas side er forøvrig http://mirandakvist.se/

Bare Andreas

10.06.2013 kl.11:43

Ståle: Takk for gode ord! Det kan fort bli enda et marathon, men har ennå ikke gjort meg opp tanker for når det evt. blir. Dog betryggende å høre at opplevelsen bare blir bedre og bedre ; )

Bare Andreas

10.06.2013 kl.11:46

Espen: Ja, det må ha vært henne! Virker som hun er en meget aktiv dame. I alle fall ut fra bloggingen å dømme! Litt mindre flaut, da det virker som hun løper mye. Men likevel...

Frustrerende å løpe i kø så lenge! Men hva avgjør egentlig hvilken gruppe man havner i? Tidligere meritter + hvor fort du TROR du løper?

Skriv en ny kommentar

Bare Andreas

Bare Andreas

26, Målselv

Jeg er bare en helt uvanlig ung mann. Utdannet innen idrett, går (løper ofte) mine egne veier og bruker ikke alltid sko.

Bare besøk så langt.

Kategorier

Arkiv

hits