I en konkurranse med meg selv

Jeg rakk å bli hele 21 år gammel før jeg deltok i min første rene løpekonkurranse. Den gangen ble jeg dratt med til Tromsø og Kvaløya av min løpeglade gudmor og hennes familie, for å løpe Eidemila. Løpingen levde sitt eget lille liv i skyggen av min fascinasjon for fotball, selv om jeg også var kjent for å legge ned gode kilometer på fotballbanen. Det å delta i en løpekonkurranse på dette tidspunktet, ble sett på som en spennende utfordring, da jeg for lengst hadde sett fotballdrømmen fly avgårde. Jeg hadde på forhånd ingen anelse om hvordan løpet skulle ende resultatmessig, så her var det bare å gi jernet fra start og la det stå til. Noe som endte med en utpeiset og fornøyd gutt, et sted på midten av resultatlisten.


Tydeligvis ikke publikumsfavoritten i årets sentrumsløp

Debuten ga mersmak og førte med seg en og annen konkurranse i årene som fulgte. Samtidig sprang jeg stadig mer og lengre enn før, noe som gjorde meg nyskjerrig på å finne ut mer om løping og den trening som følger med. Jeg fikk meg etterhvert jobb på sportsbutikk, der jeg blant annet solgte og fikk kunnskap om løpesko. Jobben førte med seg sine goder, og plutselig rommet garderoben hele åtte ulike par løpesko. Jeg klarte altså ikke å finne et prefekt par, og ble videre ledet over til barbeint og minimalistisk løping. Kort fortalt resulterte det i en bacheloroppgave hvor jeg undersøkte effektene av barbeint løping kontra det å løpe med løpesko, noe som etterhvert ga grunnlag for bloggskriving (også på runnersworld.no).

Om vi spoler frem til i dag, har jeg nylig gjennomført sentrumsløpet for andre gang. Konkurransen fant sted en drøy måned før mitt langsiktige mål om å løpe marathon i Stockholm 1.Juni, og ble brukt som en liten test for å få en liten pekepinn på hvor jeg befinner meg tidsmessig. Dette ble også min første konkurranse i riktig minimalistiske løpesko og ble gjennomført til ny personlig bestenotering med god margin. En etterlengtet bekreftelse om at den uvante treningsdosen ga gode forbedringer, men vil det si at jeg da er klar for å løpe et helt marathon? Jeg skal ærlig innrømme at følgende tanke slo meg underveis i løpet: "Faen, jeg er sliten før det har gått tre kilometer! Hvordan skal jeg da klare å løpe et marathon?!". Får dog håpe at marathonfarten blir noe lavere og at videre trening opp mot løpet bærer frukter. Jeg kommer uansett til å stå klar på startstreken 1.Juni, for å legge ned mitt livs innsats!

Under treningen til dette marathonet har jeg begynt å fundere på hvorfor jeg løper. Hvorfor jeg har meldt meg på et helt marathon og hvorfor jeg trener som en eliteutøver  besatt mosjonist? Treningsmengden har nådd sin "all time high", i den forstand at om leggmuskler hadde hatt taleevne, hadde de skreket om nåde! (Eller takket meg for fine treningsturer. Hvem vet hva leggmuskler tenker?). Jeg trener nå omtrent hver eneste dag, samtidig som jeg lurer på hvorfor jeg gidder. Holder det ikke med tre turer i uka? Hvor mye tjener jeg på å fortsette med samme mengde som jeg gjør, kontra å droppe noen økter? Det vil sikkert bli en forskjell resultatmessig, men hva har det å si hvor fort jeg løper mitt marathon? Jeg blir ikke førstemann over målstreken og sikkert ikke sistemann heller, men et sted der i mellom vil jeg tro. 

Til slutt kom jeg frem til at jeg løper fordi jeg synes det er gøy. Fordi jeg liker å konkurrere. Ikke fordi jeg har et mål om å vinne eller å løpe inn til en gitt tid. Samtidig løper jeg fordi jeg ønsker å bevise at det er fullt mulig å ha en minimalistisk tilnærming til løping. At det er mulig å løpe et helt mararthon på asfalt med fivefingers på beina. Eller til og med uten. Jeg vil bevise det mest for min egen del, men også for andre. Slik at jeg har noe å vise til når skeptikerne fornekter seg at det i det hele tatt går an å løpe uten mykt dempede sko. På denne måten håper jeg å kunne dele min tilnærming til løping, slik at andre også får en mulighet til spennende og gode løpeopplevelser, som de jeg har hatt siden jeg begynte å løpe med minimalistiske sko.



 

PS: Jeg har foresten et resultatmål for det å løpe marathon: Å slå rekorden til pappa. En rekord han liker å prate om, for å si det mildt. Han trengs altså å jekkes ned noen hakk! Ingen lett oppgave, men jeg har heldigvis tiden på min side. Han har nemmelig lagt marathonskoene på hylla for godt!






Stikkord:

5 kommentarer

Henri

08.05.2013 kl.10:58

Bra skrevet! Jeg tror ikke at du er alene med tankene dine - hvorfor løpe/trene så mye. Du har målsetning i Stockholm 1.juni - og gleder meg følge din utvikling - ønsker deg lykke til inspurten med treningen før marathon!

Selv har jeg sverget til minimalistiske sko flere år! Har testet flere modeller fivefingers, vivo, sockwa og ikke minst Feelmax... egentlig 99 % av tiden min bruker minimalistiske sko, når har sko på meg. Trener mye for å holde meg i form - ikke så mye løping, mest med funksjonell trening med egen kroppstyngde, kettlebells, clubbells etc...en målsetning har vært å løpe marathon - men har manglet motivasjon :-).

Gleder meg å følge din kommentar etter 1. juni.

Bare Andreas

10.05.2013 kl.09:20

Henri: Takk! Sjeldent, men morsomt å høre om andre som også har en fullstendig minimalistisk tilnærming. Jeg er meget interessert i å teste Feelmax, da det virker som de har meget tynne og fleksible såler, i motsetning til lignende sko. Hvilke erfaringer har du med disse? Anbefalinger?

Funksjonell trening er bra! I kombinasjon med løping også ; ) Selv ble jeg ikke ordentlig motivert før jeg hadde meldt meg på løpet. Kanskje du kan sikte deg inn mot Stockholm neste år? : )

Henri

23.05.2013 kl.12:33

Feelmax skoene er til meg egentlig det ultimate barefootskoene som jeg har testet (og det har ikke noe med den fakta å gjøre at jeg formidler Feelmax sko)...Det er min rein erfaring. Osma2 er fint til løping og inneaktiviteter med 2.5 mm såle, vanntett versjon Vasko (2.5mm såle) er godt til løping og andre type trening. Panka (1.3 mm såle) er min største favoritt og sko som jeg prøvte først i sin tid. Passer til all aktivitet fra løping til innetrening - funksjonell trening etc. Det 1 mm tynnere såle gjør utrolig mye med bakkekontakt. Sen har jeg også støvlet Kuuva (2.5mm såle)- som er fint til kaldere periode.

Tok forigårs 45 min løpetur med hunden og hadde VFF Bikila på - og ble nesten sår under føttene (har egentlig aldri likt ekstra tykkelse på sålen rett bak tærne)... dette følelse er ikke eksisterende mens jeg bruker Feelmax sko.

Stockholm marathon neste år? Hmm, kanskje ;-)

Bare Andreas

10.06.2013 kl.12:00

Henri: Takk for tips! Jeg har lenge tenkt at fivefingers hadde de tynneste sålene, men jeg ser jo nå flere andre som presser dem enda lengre ned.

Det virker som om dette er noe for meg også, men hvor får jeg tak i Feelmax i Norge? Må vel ty til netthandel?

Stockholm marathon anbefales! Uansett hvordan det ender, blir det i alle fall et løp du sent glemmer ; )

Henri

11.07.2013 kl.11:33

Andreas: Har vært på ferie og ikke sett svaret ditt. Skal tenke på Stockholm marathon :-). Feelmax får du tak i hos meg - Jeg har en del i lager (Panka, Kuuva, Osma, Vasko...) litt avhengig av størrelse på foten din.

Nå ser jeg klar tendens at det fleste store skomerkene har sine "barefootmodeller" og samtidig mange som sier å være "barefootsko" egentlig glømmer mer å mer ideologien og nærmer seg mot vanlige sko... men kanskje det er naturlig når alle skal tjene mest mulig på produktene sine.

Send mail til meg - så finner vi hvilken Feelmax sko du kan prøve :-).

Skriv en ny kommentar

Bare Andreas

Bare Andreas

26, Målselv

Jeg er bare en helt uvanlig ung mann. Utdannet innen idrett, går (løper ofte) mine egne veier og bruker ikke alltid sko.

Bare besøk så langt.

Kategorier

Arkiv

hits